" />

Le Tour de France - Hvorfor er så mange av Haslumgutta

Sommerens store idrettseventyr er ca 1 uke gammelt. Verdens hardeste idrettskonkurranse, og en av de mest omdiskuterte og viktigste idretts- og medieopplevelsene. Svette, slit og smerte. Lidelse, spenning og følelser. Hvorfor er så mange av våre spillere opptatt av Le Tour de France? Vi lar Ingvar Ambjørnsen fortelle hvordan han opplever rittet. Kanskje du forstår hvorfor vi blir «frelst»

Skrevet av NTH

Tour de France

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen   11. juli 2011

De fleste mennesker er interessert i en eller annen form for sport. Slik var det ikke med meg. Mitt aller første erindringsbilde av noe som har med dette temaet å gjøre, ser slik ut: Faren min som sitter bøyd foran radioapparatet i stua og hører på ti tusen meter skøyter! Bildet utstråler selve essensen av min forståelse for sport slik den artet seg gjennom en periode på over fire tiår: Fysisk aktivitet med en nesten ufattelig stor grad av kjedsomhet. Tanken på å skru på tv-apparatet og se på, for eksempel en fotballkamp, for ikke å snakke om å være fysisk til stede på en tribune eller langs en eller annen løype, streifet meg ikke.

Men i 1999 kom sykkelsporten over meg som en frelse. En stor forandring i livet mitt, i og med at jeg for første gang kom til å interessere meg for noe annet enn bøker og litteratur. Jeg kunne gå inn i et helt nytt rom – og tilbringe tid der.

Selvsagt var det Tour de France som åpnet øynene mine. Touren er i det hele tatt det eneste sykkelrittet som blir fulgt av andre enn entusiaster, og hvert år opplever tusenvis av mennesker det samme som meg. Det som har begynt med litt zapping, er plutselig blitt en besettelse. I Tyskland veksler tv-kanalene ZDF og ARD på å dekke dette enorme arrangementet. Og i motsetning til Eurosport, tar disse to store folkekanalene for seg langt mer enn selve rittet. Her er man daglig innom slott og landsbyer, det smakes på ost og vin, mens man samtidig får inn kunnskap om arkitektur og folkemusikk, geografi og historie. Kort sagt: Du kan se på Tour de France hver dag, uten å skjønne at du egentlig ser på sport. Men så… Mellom vinen og geografien, er det altså alle disse sykkelhjulene som suser forbi, alle de svette mennene som heller vann over hodet og tryner i asfalten, og på et eller annet tidspunkt stiller man det skjebnesvangre spørsmålet: Hva er det egentlig som foregår? Hvorfor legger rytteren som hele tiden har ledet inn mot mål, seg plutselig ut til siden og lar de andre feie forbi, helt uten kamp? Vil han ikke vinne? Hvorfor har en mann femogtyve vannflasker under jakka, mens en annen har ingen? Hva i all verden gjør disse gutta når de skal tisse?

Jeg hadde ingen å spørre. Ingen rundt meg visste noe som helst om sykkelløp. Jeg begynte å følge årvåkent med, og snart var det bare hjulene og rytterne, og mindre og mindre av alt det andre. Jeg husker gleden når psykologien i det hele begynte å gå opp for meg i små porsjoner av gangen. Når spådommene slo til. Likevel hadde jeg ikke noen planer om å se noe mer sykkel etter at Tour de France var over det året. Jeg var tross alt uinteressert i sport. Det hadde vært et par artige uker, men nå var det forbi. På den annen side mente jeg å ha snappet opp at det skulle gå et ritt i Spania også… Etter å ha overvært samtlige etapper av Vueltaen, tok jeg en prat med hun jeg lever sammen med. Jeg hadde forandret meg. Blitt en annen. Jeg syntes jeg måtte si ifra.

Året etter så jeg hvert eneste sykkelritt som ble vist på tyske tv-kanaler. Hundrevis av timer foran skjermen.

Hvert år uløser løypeprofilen i Tour de France en voldsom debatt i sykkelmiljøer verden rundt. Det er for lite fjell, for mye fjell, for lange etapper, osv. Hvem av favorittene passer denne profilen best? På internett diskuteres det naturligvis også til stadighet hvilke ritt som er mest severdige. Hvordan ser neste års Giro ut i forhold? Vueltaen? Likevel er det få som bestrider den store franske sløyfas posisjon som årets aller største sykkelbegivenhet. Det er mange grunner til at det er slik. Tour de France er ikke bare verdens hardeste ritt, men er i tillegg også en tre uker lang folkefest som setter Frankrike på hodet. Når Vueltaen i Spania går noen uker senere, er det ofte stusselig å se hvor få publikummere som er ute og heier gutta frem. Den tekniske kvaliteten på de bildene vi får inn i stua, er også merkbart bedre når de kommer fra Frankrike. Men det viktigste er at det kjøres annerledes i Tour de France enn i de to andre store rundturene. Mens de første timene av en etappe i giroen ofte kan se ut som en gjeng venner på tur, vil alle være på hugget fra starten av i en Tour de France-etappe. Her får ingen noe gratis.

I 2005 var jeg så heldig å få skrive om Touren for VG. Naturligvis ikke som sportsreporter, men som den jeg var. En forholdsvis nyfrelst kar med begrensede kunnskaper og stor appetitt. Jeg ble barn igjen. Med gratis billett til verdens største omreisende sirkus. For det er det Tour de France er. Et digert sirkus som dundrer gjennom natten på vei til neste forestilling, neste start. Karavaner med trailere og spesialbiler, tusenvis av mennesker som kjenner sin oppgave i dette spillet til punkt og prikke. Å se disse folkene rigge et start- eller målområde, er å være vitne til stor, menneskelig presisjon. Milevis av elektriske ledninger skal

Alternativ Tour de France?

legges i nøyaktige mønstre. De bygger en hel landsby på noen timer. Timer senere river de den ned og fortsetter. Dag og natt i tre uker. Det er helt ubegripelig at de får det til. Jeg har stått inne i dette kaoset av vogner og containere mens regnet har fosset ned fra nattehimmelen, og tenkt at nå ryker det. Dette er fullkomment anarki. Nå sporer det av. Men starten går som planlagt. På minuttet. Det er også en spesiell opplevelse å tilbringe kvelden i småbyer som er så heldige å få besøk av Tour de France. Alt er sykkel. På barer og kneiper, restauranter og hoteller, syder det av sykkelgærninger fra hele verden, i lykkelig samspill med lokalbefolkningen. Og dagen etter står franskmennene langs løypa, striglede og forventningsfulle, ofte timer før feltet kommer. Presten og klokkeren på kirketrappa. Hele barneskolen, med lærere og rektor. Sykehjemmet, med rullatorer og rullestoler, og oldefar og oldemor. Eller et bilde som dette: Et ektepar under en rød parasoll, helt alene ved veien, langt, langt ute i det grønne. En transistorradio på et campingbord. En flaske vin. To glass. Klokken ni om morgenen.

For de uinnvidde er det ofte litt av et mysterium at noen gidder å dra ut i løypa for å se et sykkelritt. Og sant nok – det er få sportsgrener som gjør seg så til grader godt på tv. Å stå ute og hutre i Flandern på vårparten, er da også en aktivitet for oss som har blitt aldeles gale. Men med Touren er det annerledes. Den er meget inkluderende, den er en fest der alle er velkomne og hvor alle kan delta på det nivået de befinner seg. Strengt tatt er det ikke nødvendig å vite noe som helst om sykkel for å ha glede av noen dager i løypa. Du kan dra alene. Du kan ta med deg hele familien. Du vil bli fanget opp uansett. Det mest magiske er naturligvis å være til stede på en av fjelletappene. Her oppe, enten det er i Alpene eller Pyrineene, viser rittet seg på sitt aller vakreste – og på sitt mest absurde. Det er en egen stemning når man beveger seg inn i fjellet, alltid dagen før etappen skal kjøres, dersom man skal ha håp om en god plass. Dessuten er det jo alt det andre man vil ha med seg, alt det som den uinnvidde ikke forstår noe av, det er derfor han tror at vi drar hundrevis av mil for å se heltene passere i et rush som varer i tre og et halvt sekund. Slik er det ikke. Det er kveldsolen i de grønne skråningene og de skarpe tindene, og disse vanvittig smale veiene som slynger seg oppover og oppover, de tar aldri slutt, og du tenker: Her skal de kjøre opp på sykkel i morgen. Det er ikke mulig, men de kommer til å gjøre det likevel. Og overalt, i svingene og helt ute på kanten av den svimlende avgrunnen, har noen satt fra seg bobilen, og folk vinker og griller pølser og drikker, og til slutt sitter du slik selv, på en flere mil lang campingplass, som slynger seg oppover mot himmelen mens mørket senker seg. Og overalt er det mennesker som har ventet et helt år på denne natten, og på den etterfølgende dagen – og slikt blir det ekstremt gode vibber av.

Det er et paradoks at hjemmesitteren ofte er langt bedre orientert om rittets gang enn den som faktisk er til stede på Tour de France. Oppe i fjellene blir dette ekstra tydelig. Det er ikke uvanlig at mobilen er uten dekning og tv-skjermen sort, og på det viset blir det mange fine rykter å forholde seg til mens man står der med kikkerten og venter. I god tid før de første rytterne dukker opp, kommer karavanen med reklamebiler forbi, og en førstereis gnir seg i øynene. Opp gjennom skogen kommer kjøretøyer forkledd som tekopper og ølbokser, frukt og grønnsaker, kjørt av tegneseriefigurer, monstre, gorillaer og teddybjørner. Lastebiler omdannet til diskoteker, med dansende skjønnheter, et voldsomt spetakkel, fullstendig far out her oppe i den stille fjellheimen. I timer har man gått og lyttet til en enslig sauebjelle nede i lia et sted, og så feier denne galskapen forbi og drukner deg i caps, kulepenner, billige t-skjorter, nøkkelringer, vann, øl, brus…

Og så blir det stille. Nå venter vi på helikopterne. Som først høres i det fjerne, langt, langt nede i dalen, flakkata, flakkata, det er noe nesten uhyggelig med denne lyden, i det minste for de av oss som har vokst opp med Vitenamkrigen på fjernsynsskjermen. Og så ser vi dem over tretoppene, en, to, tre, de danser fra side til side, ofte faretruende nær fjellveggene, vi får en påminnelse om noe vi egentlig vet meget godt fra før: Dette er farlig. Tour de Frace er farlig. Folk dør.  Når de første rytterne dukker opp som små maur der nede og tar til å arbeide seg opp serpentinene, vet du at de skal ned igjen på den andre siden av fjellet når de har passert deg. Ned gjennom hårnålsvinger og brattheng, i hundre kilometer i timen. Iført kort bukse. Og en lett hjelm som ble tvunget på dem da Kiviljev kjørte seg hjel i 2003. Disse gutta er helt gale. De er sirkusartister, og de utfører sine kunster uten nett. Det er to ting du ikke har noen mulighet for å få et skikkelig inntrykk av når du ser sykkel på tv. Du forstår ikke hvor bratt det er. Og du forstår ikke hvor fort det går. Det lukter svidd gummi nedover hele lia etter følgebilene. Å sitte i forsetet på en slik følgebil mens den røde viseren vipper mellom 120 og 130 i strekket før neste hårnålsving, er noe av det kuleste jeg har opplevd i løpet av mine vel femti år på jorden. (Takk skal du ha, Dag Otto!)

 

Tour de France. Ofte svært vakkert.

Jeg er i det hele tatt tiltrukket av det ekstreme. I det enkle faktum ligger forklaringen på min lidenskap for sykkelsporten. I vårt gjennomregulerte samfunn, der alt som er farlig er forsøkt luket bort, er det nesten underlig at noe slikt som Tour de France får lov til å eksistere. Det disse unge mennene viser oss, er yttergrensen for menneskets yteevne, både fysisk og psykisk. Det er vakkert og brutalt på samme tid. Det er som et konsentrat av selve livet, med usikrede vinger og farlig føre. Og med poesiens nærvær. En gang leste jeg et intervju med en gammel franskmann, der han ble spurt om hva som fikk ham til å følge Touren fra veikanten i tiår etter tiår. Han svarte: Lyden av feltet.

Den som har stått ute i skogen og ventet, mens sommerrenget fukter asfalten, vet hva han mener.